Minneord om Sigurd

2010-12-09: Så har det ”umulige” skjedd. Sigurd Reppesgård har gått bort.

Sigurd var en mann som alltid ville være med å bidra. Og det gjorde han til gangs – på mange forskjellige måter. Han likte bl.a. godt å lære bort sine ferdigheter til nye o-løpere og var nok en av de viktigste årsakene til at medlemsmassen økte betraktelig på 80-tallet. Undertegnede husker godt Sigurd på nybegynnerkurs i orientering på Frostvedt Skole i 1979.

For å kunne orientere må man ha kart. Også her bidro Sigurd med utallige synfaringstimer ute i skogen – kvaliteten var også høy på arbeidet han utførte. Han deltok også selvfølgelig på løp selv – mange løp. Flere sesonger hadde han flest deltakelser av samtlige medlemmer. Selv de siste årene, da helsen begynte å svikte, var han ivrig med. Sigurd gav seg ikke på toppen av idrettskarrieren, men var med hele livsløpet – og vi beundret ham for det.

Sigurd kunne nok enkelte ganger oppleves som bestemt, men vi som kjente ham visste at det var slik han uttrykte seg og at han bare var engasjert. Det var lett å se og føle at det var et varmt og godt hjerte som banket i Sigurd. Ikke rart at det hjertet måtte ha hjelp fra en pacemaker slik som det banket for mange flere enn ham selv.

Han bidro også sterkt fra skrivebordet sitt, både med utarbeidelse av orienteringslaget sitt 25-års beretning samt utallige innlegg i klubbavisa ”O-pusten” under pseudonymet ”Drugis”. Han skrev på en folkelig og personlig måte.

Han var heller ikke redd for å prøve nye ting. Når data’n gjorde sitt inntog fortalte han til mange at dette kom han ikke til å kunne mestre – ”dette skjønner jeg ikke noe av”. Men han satte i gang allikevel. Etter en stund med god innsatsvilje og gode råd – så var han på nett og kunne sende og motta ”majl” som bare det. Han fikk til og med sin egen knapp i påmeldingssystemet webentry.no.

Noe av det vi husker Sigurd best for var hans mangeårige innsats som oppmann. Denne oppgaven fikk hans fulle oppmerksomhet og ble utført på den beste måte. Ingen ting ble overlatt til tilfeldighetene. Han var også nesten alltid først på løpene for å hente klubbens lagspose. Vi andre visste at lagsposen måtte ligge til Sigurd kom – for den skulle jo han hente.

Sigurd Reppesgård ble etter hvert, meget fortjent, æresmedlem i Hedrum O-lag. Denne tittelen bar han med verdighet helt til det siste. Han ønsket ikke oppmerksomhet rundt sin egen person, men var allikevel tydelig til stede når han var i nærheten. Nå vil han ikke lenger være tilstede når Hedrum Orienteringslag samles. Vi vil alle savne ham dypt og inderlig samtidig som vi gleder oss over de gode minnene han har gitt oss.

Våre tanker går nå til Reidun og May-Britt samt øvrig familie. Vi lyser fred over Sigurd Reppesgård sitt minne.

Roger